Vi er på Magerøya! Øya som huser Nordkapp – vi ser målet rett borti høgge her :-)

Vi har sykla 6 mil fra litt før Skaidi til litt utover Porsangerfjorden, så føttene til Live fikk litt hvile. Vi har hatt følgebil med sjåfør som har gjort det mulig å ha base i Olderfjord og dermed blitt kjørt og henta der vi har startet eller avsluttet dagens etappe. De siste to dagene har vi gått, mest langs vei, men også litt i terrenget. Veitrasking langs Porsangerfjorden i slutten av september er slettes ikke så verst. Lite trafikk, havbleike og massevis av stilige fjellformasjoner i skifer. Magerøytunnelen på nesten sju km og 218 muh kjørte vi glatt gjennom. Ingen store naturopplevelser i en undersjøisk tunnel.

Nå har vi tatt inn på hotell i Honningsvåg. Intet annet er åpent, så utvalgt av overnattingssteder uteble. Men for å være ærlig er det ganske deilig med litt luksus etter 4 netter på en luguber campinghytte i Olderfjord (der det heller ikke var noen andre alternativer).

Nå gjenstår kun tre mil, som vi har tenkt å skjevfordele med 25 km i morra og sjarmøretappen ut på platået til søndag. Det er mange blandede følelser nå. Det føles godt å nå målet. Dessuten skal det bli godt å se familie og venner hjemme. Høsten er i ferd med å gå over i vinter, så årstidsmessig er det greit å komme hjem til en ny høst med 14 grader. Men friheten fra klokke, avtaler og rushtrafikk vil vi savne. Det er lyset som bestemmer døgnrytmen vår nå. De lange vandringene og samtalene er også noe vi vil savne. Men vanedyr som vi er venner vi oss nok fort til livet hjemme…

For noen dager siden opplevde vi en av turens mange høydepunkter. Vi kom gående nordover fra Joatka fjellstue (som var en opptur i seg selv med koselige rødmalte stuer, god mat og hyggelig betjening). Vidda er fortsatt flat, vi orienterer og snor oss mellom vann, myrer og elver. Forran oss ligger en liten myr og en bekk vi må over. Plutselig oppdager vi at bekken er full av liv. Gyteklare ørreter!!! Bekken er bare 1 meter bred og grunn. Men de mørke ruggene på mellom 1 og 2 kilo svømmer og spreller og klargjør gytegropene. Ryggfinner og plask både oppover og nedover i bekken. Vi står stumme av beundring på god avstand og nyter den sjeldne opplevelsen. Vi filmer og knipser før vi forsiktig lister oss over bekken helt oppe ved utoset. Et minne for livet!

Nå har vi kommet til Olderfjord ved Porsangerfjorden – og det lukter herlig av saltvann!!!! Det er en kjent og kjær lukt. Når vi forlot Lindesnes 8.mai trodde vi det var siste dagen med sjølukt. Nå har jo ikke alt gått etter planen og ting har endret seg underveis. Dermed har vi kjent lukt av sjø både i Mo i Rana, Lofoten og Alta (ja ja, både i Mo og Alta var det vel mer syn av en fjord enn lukt av sjø). Men nå er vi altså her – ved Porsangerfjorden. Og den skal følges hele veien til vi går under Magerøysundet og dukker opp på Magerøya. Der blir det å krysse midt på øya og sjøen (havet!) vil igjen åpenbare seg når vi når Nordkapp.

Nå gjelder det bare å lirke oss frem de siste 13 milene. Etter 33 km i går måtte vi ta sykkelen fatt i dag, da beina til Live var litt mer enn normalt hovne. 35 km på sykkel over Hatter i strålende sol og vindstille er heller ikke å forakte :-) Nå tar vi en dag av gangen hva gåing/sykkel gjelder. Begge har lyst av hele våre hjerter å GÅ resten av veien. Men nå som det røyner på er det viktig å huske ett av våre hovedmål; å ikke få varige skader. Med betennelse i begge føtter er det lurt å ta litt hensyn til det også. Følelsene styrer mer enn fornuften nå (gjelder Live), så det er godt Ivar tar litt ansvar, setter foten ned og betemmer at det beste er å sykle litt.

Videre plan nå er 48 km på vei, 12 km snarvei i terrenget, kjøre under Magerøysundet, ny snarvei i terrenget når vi kommer til Magerøya og så rusle ut til Nordkapp-platået. Dette har vi tenkt å bruke 5 dager på, dvs ankomme Nordkapp søndag 26. september. Så tar vi en dag av gangen og vurderer om det blir sykling eller gåing. Uansett er det mye stahet igjen, så hele Magerøya skal foregå til FOTS!
Vi har fortsatt godt selskap i Merethe og Jan Ole som også går Norge på langs. Og nå har vi den luksusen at dattera deres, Åsa, kjører følgebil med sekkene våre. Vi nyter de siste dagene, været er strålende, vennskapet er sterkt og vi ser lyst på livet :-)

Nå har vi nådd Masi i Finnmark, og har tatt en avstikker til Alta for 2 hviledager.

Etter at vi sporet av Nordkalottruta ved Somashytta i Nordtroms, har vi måttet klare oss på egenhånd – uten merkede ruter. Det gir en større grad av villmarksfølelse å måtte finne sine egne veier å gå. Men det må også sies av villmarksfølelsen forsvinner fort ved ethvert møte med en ATV-vei (ATV = 4 hjulssykkel). Og de finnes de en hel mengde av i Finnmark. Men disse er også lette å følge gjennom myr og kjerr, så litt glade er vi i disse veiene alikevel…..

Kartet blir gjerne studert i teltet om kvelden og rute for neste dag planlagt. Vi prøver å holde oss i høyden for å unngå de verste myrene og krattene. Det har til nå gått helt strålende. I fint vær er orientering i disse områdene en smal sak. På grunn av det flate terrenget skal man bare på en bitteliten høyde før man får full oversikt og ser milesvis rundt.

Å komme på toppen av Reisadalen var et fantastisk skue. Dalen skjærer en canyon gjennom det ellers nokså flate terrenget. Bratte svarte fjellvegger ender brått nedi Reisaelva som renner dovent i bunnen av dalen. Når himmelen er knallblå, sola skinner og høsten spiller i rødt, orange og gult, er dette kanskje det vakreste vi har sett på hele turen.

Når man stikker hodet ut av teltet på morran og ser bare 15-20 meter bortover som ender i en grå tåkegraut, er orientering derimot en helt annen greie. Vi må da kun stole på kartet, GPS’en og ikke minst oss selv. Den lille høyden i terrenget gir oss ikke lenger noen gratis hjelp. Kartet og kompasset blir jevnlig sjekket. GPS’en gir oss den nøyaktige posisjonen når vi trenger det for å unngå en myr, treffe elva ved vadestedet eller bare for å bekrefte at vi er der vi tror vi er.

For å skryte litt av oss selv, syntes vi at vi er kjempe flinkt til å finne en bra rute og orientere i tjukk tåke. Og med “oss” er Merethe og Jan Ole inkludert, dette er noe vi gjør i fellesskap.

Turen videre nå er planlagt fra Masi til Olderfjord i terrenget på 6-7 dager. Deretter blir det veitrasking ut til Nordkapp. Estimert sjampis-skåling er satt til søndag 26. september!

Vi er nå i Kilpisjärvi, Finland. De siste 6 dagene har vi hatt allslags vær, sol, snø, vind og regn. Høsten er fantastisk med sine flotte farger i alle nyanser av rødt, gult, orange, grønt og brunt. Så lenge vi er tørre og varme tar vi alt dette været med knusende ro. Og usikre kilder forteller oss at det nå er meldt varmt og fint vær fremover. Vi krysser fingrene for at vinteren ikke kommer før vi har nådd Nordkapp.

Vi har atter en gang fått besøk av våre nye venner, Merethe og Jan Ole, som også går Norge på langs. Vi har nå inntatt en bedre entrecote-middag med godt drikke. Nå er planen å gå sammen resten av turen! Utrolig hyggelig :-)

Status ellers: Beina og føttene til Live blir stadig bedre, og de holder garantert til Nordkapp. Sekkene er nå slanket såpass at de ikke er en pest og en plage (har de noen gang vært det?). Ivar er nå bare en skygge av seg selv. Nattmaten har opphørt. Vi har det rett og slett veldig bra!

I løpet av de siste fire dagene har høsten kommet. Kalde netter, klar kald luft om dagen, nysnø på toppene og gule blad på trærne. Men men ullklær på hele døgnet og kameraet klart, har vi det helt supert! Og om to dager får vi vintersoveposene våre, så ingen bekymringer for nattesøvnen. Overgangene mellom årstidene er noe av det flotte ved å være fem måneder ute i naturen. Det er NÅ det skjer!

Vi er nå på Abisko og har hatt en god og stor restaurant-lunch. Nå går vi rallarvegen til Bjørkliden og tar inn der for natten. Deretter går turen inn i Norge igjen, Indre Troms.

Etter fire dager sammen med våre nye venner, Merethe Kumle og Jan Ole Frantzen, som også går Norge på langs, har vi nå skilt lag for en liten stund. Vi har litt forskjellige ruter her. Men plutselig møtes vi igjen, og planlegger felles ankomst til Nordkapp. Blir nok høy sjampanjeføring da!!!

Humøret og motivasjonen er på topp, kjærleiken blomstrer, føttene får juling (men overlever) og vi har ingen hjemlengsel. Huff, tida går

Nå er vi på harrytur i Sverige. Ritsem i går og Sitasjaure i dag. Flaksen slår til igjen – nå har vi møtt to andre som også går NPL, Merethe Kumle og Jan Ole Frantzen. De er (selvfølgelig) leger, noe som er kjekt for en med vond fot. Trikset vi har lært for at foten skal overleve resten av turen, er å gå sakte. Og det er jo nettopp det vi gjør – Langsomt mot nord. Men det har vi ikke helt klart de siste ukene. Men nå har vi altså slått følge med www.tilfots.net og vi klarer å gå langsomt. Det betyr at foten til Live blir bedre og bedre dag for dag. I morgen skiller vi lag med Kumle og Frantzen, men vi ser ikke bort fra felles sjampis på Nordkapp :-)

Bilder fra etappen Umbukta – Sulitjelma er lagt ut på galleriet.

Den evige vektjakta fortsetter og derfor sender vi nå pc’n hjem. Det blir dårligere og sjeldnere dekning heretter. Dessuten er det viktigere enn noen gang å ha lettest mulige sekker. Det blir derfor ikke flere bilder på galleriet før vi kommer hjem. Men svigerinne Tone kommer til å oppdatere bloggen når hun hører fra oss. Så det er bare å følge med videre folkens! Facebook siden “Langsomt mot nord” vil vi oppdatere når vi har sjansen.

Vår posisjon kan fortsatt følges daglig på SPOT.

Turen fortsetter fra Sulitjelma på tirsdag.